1. Forside
  2. Inspirasjon
  3. 100 år med Bjørn Wiinblad

Bw 100 Aar 2

100 år med Bjørn Wiinblad

En fortelling om en tusenkunstner

Han var en av Danmarks flittigste kunstnere. Reiste verden rundt for å stille ut, lage teaterkulisser, skape gobeliner og male sine nydelige, jenter med spisse neser og mandelformede øyne på kopper, kanner og fat. Les om hans spennende liv gjennom 10 tiår.

 Blomst Gold

 

Skrevet av forfatter Lars Hedebo Olsen

Foto fra Bjørn Wiinblads Fond

 

1918 – 1927

Barndommen

Den unge kunstneren i den politiske familien

Bjørn Wiinblad (1918–2006) har blitt betegnet som en tusenkunstner, for han fornyet seg hele tiden når det gjaldt å finne nye steder og nye materialer som han kunne få lov til å dekorere. Fordi han var så flittig – og sikkert også fordi han var en god forretningsmann – ble han i løpet av 60- og 70-tallet en av de mest velstående danske kunstnerne. Så velstående at han i en periode hadde sju boliger, både hjemme i Danmark, i Sør-Tyskland og i Sveits, som han brukte som baser når han reiste rundt etter oppdrag, eller når han tok vennene med på lange opera- og kulturreiser.

Slik hadde ingen forventet at det ville gå for den unge Bjørn Wiinblad da han debuterte i 1945. Og slett ikke da han ble født i 1918 på Østerbro i København i en familie som var opptatt av politikk og samfunnsforhold.

Bjoern Wiinblad 600X400px

Faren hans, Otto Wiinblad, satt på Landstinget for Socialdemokratiet, og farfaren hans, Emil Wiinblad, var i sin tid redaktør for avisen Socialdemokraten og i en periode også valgt inn på Landstinget. Bjørn Wiinblads mor het Ebba Wiinblad. Hun var familiens samlingspunkt og sørget for at familien, som også inkluderte Bjørns

 

Otto Og Ebba Wiinblad 600X400px

Ebba og Otto Wiinblad © Bjørn Wiinblads Fond

 

 

søster, Ulla, hver sommer dro ut til det lille sommerhuset deres i Hvidovre. Ebba Wiinblad sydde og syltet, mens mennene diskuterte politikk – blant annet med Danmarks statsminister Thorvald Stauning, som var en flittig gjest hos familien frem til sin død i 1942. Men en liten mann i familien orket ikke å diskutere politikk. Det var Bjørn Wiinblad. Han ville helst tegne og male, og med tiden begynte han også å skrive små historier. Bjørn Wiinblad var en drømmer og hadde ingen ambisjoner om å utdanne seg som typograf eller gå inn i politikken.

 

Bjoern Ulla

Bjørn Wiinblad med sin storesøster Ulla © Bjørn Wiinblads Fond

Bjørn wiinblad ornaments , fugl i rede

Wiinblad Arbejder

© Bjørn Wiinblads Fond

1928 – 1937

Tidlig ungdom

Den vanskelige læretiden

Bjørn Wiinblad ble verdensberømt for sine fabulerende tegninger og dekorasjoner, som er fylt med romantiske jenter, sagnfigurer og vidunderlige mønstre. Men før han kunne slå seg løs som kunstner, måtte han gjennom Teknisk Skole på Frederiksberg, hvor han kom i lære som typograf.

Han hadde betrodd sin far at han gjerne ville være kunstner, men faren hans insisterte på at han først tok en utdannelse som ville kunne sikre ham en fast månedslønn. I 1935 starter derfor Wiinblad på utdannelsen som typograf, og selv om han fint kan se fornuften i at han lærer seg et ordentlig håndverk, finner han seg ikke særlig godt til rette i typografmiljøet. Mange år senere fortalte han til ukebladet Hjemmet om de vanskelige årene han opplevde som typografelev: «Enten mistet jeg alt i gulvet, eller så sto jeg og diktet i skuffen eller tegnet». Wiinblad passet slett ikke inn i det barske miljøet og han følte at læresvennen var etter ham: «Jeg sverget til de andre lærlingene at jeg aldri ville si «du» til ham når jeg ble utlært – og at jeg aldri ville drikke øl». Ifølge tradisjonen var en som elev Des med sin læresvenn, og først den dagen en ble utlært kunne en begynne å si du til hverandre, noe en markerte med en kald øl.

Bjørn Wiinblad kunne ikke forestille seg noe verre kan en forstå på sitatene, som stammer fra en artikkel i Hjemmet i 1988. Og han slapp da også å drikke dus med læremesteren, for den dagen han ble utlært, brøt andre verdenskrig ut, og alle hadde alt mulig annet å tenke på. For foreldrene har det kanskje vært en lettelse at sønnen deres fikk en typografutdannelse. Som barn hadde Wiinblad vært mest opptatt av å skrive historier, tegne og spille på fløyte. Han dro på utflukter til dyrehagen nord for København, hvor han kunne få timene til å gå med å titte på de vakre dyrene og dagdrømme. På grunnskolen hadde han ikke alltid vært blant de beste, men heldigvis holdt søsteren hans Ulla en beskyttende hånd over han og støttet han når det ble nødvendig. Men en typografutdannelse kunne hun ikke forhindre. Det skulle vise seg at Wiinblad senere fikk stor glede av å kunne jobbe med store tomme flater, som han skulle dekorere ut fra en skisse som han enten tegnet eller hadde i hodet.

Bjørn wiinblad ornaments , fugl i rede

1938 – 1947

Kunstakademiet

En kunstner blir til

I 1940 var Wiinblad nyutdannet som typograf, og skulle han følge den slagne landevei, ville han snart ha funnet seg en jobb som boktrykker eller håndsetter i en avis. Men han kunne ikke slippe tanken om å arbeide med kunst – og helst som illustratør, så i 1940 begynte han på Det Kongelige Kunstakademi på den grafiske skole. Wiinblad tok i starten den stramme grafiske stilen til sin professor Aksel Jørgensen til seg, men snart begynte han å lete etter et sted hvor han kunne utfolde seg helt. Dykke ned i sitt fantasifulle univers. Tegne alvelignende figurer, kvinner med mandeløyne og vakre blomster.

Svaret fant han i keramikken, som han ble introdusert for av studiekameraten Lars Syberg rundt 1943. Han dreide og brant sin egen keramikk på verkstedet sitt i Tåstrup, og inviterte Wiinblad til å prøve seg på keramikken. Det viste seg å være det rette. Når Wiinblad ikke var opptatt med studiene sine på Kunstakademiet, slo han seg løs på Lars Sybergs verksted. Han kunne hverken dreie eller formgi keramikken, men han kunne dekorere den. Han var spesielt begeistret for å arbeide med den gamle kuhornsteknikken, der en fyller et kuhorn med farge og kjører det over en krukke eller et fat. Det gir en spesielt fin stil og det krever at en er stø på hånden.

"Fat

I 1945 ble Wiinblad ferdig på Kunstakademiet og allerede samme år debuterte han med en omfattende utstilling i det lille galleriet Binger i Palægade i København.  

Invitation Hos Binger

I tillegg til å vise et vell av keramiske krukker, fat og skåler, stilte han ut tegninger, plakater og illustrasjoner til boken Aladdin og den vidunderlige lampe. Utstillingen ble en stor publikumsmagnet, og allerede første dag solgte Wiinblad for 1000 kroner. Det viktigste med utstillingen var likevel at han møtte en rekke folk som snart kunne sette han i gang med å lage enda mer keramikk og tegne enda flere plakater. Blant andre Jacob E. Bang, som nettopp hadde blitt kunstnerisk leder av den lille steintøyfabrikken Nymølle. Han ble Wiinblad raskt venner med, og snart engasjerte Jacob E. Bang den unge Wiinblad til å arbeide for Nymølle. Det førte i mange år fremover til et vell av platter, skåler, kopper, fat, askebegre og lysestaker som strømmet ut fra Nymølles verksted med Wiinblads tegninger på.

Takket være Nymølle ble Bjørn Wiinblad allemannseie i Danmark, for de fleste kunne betale for varene som kom fra fabrikken. Men det var også takket være Nymølle at noen av Wiinblads kolleger syntes at han ble litt for populær og gikk på kompromiss med det kunstneriske uttrykket sitt. Den kritikken hadde Wiinblad ingenting til overs for. Takket være Nymølle kom kunsten hans ut til vanlige mennesker, og det var i virkeligheten det han ville. Oppleves av så mange som mulig.

Bjørn wiinblad ornaments , fugl i rede

1948 – 1957

Etableringen

Bjørn Wiinblads uppgång och kritikernas missunnsamhet

Bjørn Wiinblads debut i 1945 var så overbevisende at han få år senere har en karriere som er så fylt med morsomme oppdrag, at mange av hans kunstnerkolleger må ha vært ganske misunnelige. Ikke bare fikk han raskt et vell av oppdrag hos steintøyfabrikken Nymølle, men han er også kommet i kontakt med foreningen Håndarbejdets Fremme, som han tegnet broderi – og tekstilmønstre for. Og snart ble han også engasjert som plakattegner for den årlige Spil Selv-uken. Wiinblad elsket musikk, og i boligreportasjer kan en lese om hvordan hjemmet hans var fylt med klassiske musikkplater og at han kunne tilbringe lange kvelder ved klaveret. Å tegne for Spil Selv-uken var derfor et ønskeoppdrag, for formålet var å få flere til å spille et instrument. Wiinblads plakater ble snart så populære at de førte enda flere oppdrag med seg.

Han begynte å tegne for FN i Paris, ble engasjert til å tegne kostymer og scenografi til flere teaterforestillinger og stilte ut i et stadig større omfang. Først var det hjemme i Danmark en ville se verkene hans, men snart ble det også i Norge og Sverige, og i 1950 ble keramikken hans utstilt hos Bonnier’s i New York, som spesialiserte seg på skandinavisk design. Det var krukker, skåler og fat. Men også håndmalte figurer med mandelformede øyne, som ble solgt som varmt hvetebrød. Bare i Stockholm solgte Wiinblad i 1950 mer enn 2000 krukker, fat og skåler da han stilte ut der – delvis i steintøy fra Nymølle, delvis i hjemmelaget keramikk.

Wiinblad Spil Selv 500X465px

I 1951 etablerte Bjørn Wiinblad sitt eget verksted i Hjortekær nord for København. Han ønsket seg ikke en prangende bolig, men et sted hvor han både kunne bo og jobbe, og hvor det var plass til at kolleger også kunne bo når de var i gang med større prosjekter. Herfra strømmet det ut med ting til hele verden. Noen av dem så vellykkede at han i 1955 mottok en sølvmedalje på den første internasjonale keramikkfestivalen i Cannes i Frankrike. Verden hadde oppdaget Bjørn Wiinblad på midten av 50-tallet, og snart ble han kontaktet av Philip Rosenthal, som eide en gammel porselensfabrikk i Sør-Tyskland. Han ville

skape Wiinblad. Hjemme i Danmark hadde en også oppdaget Wiinblad, som hadde fått et folkelig gjennombrudd takket være plattene sine, som han skapte i hopetall for Nymølle. Men kritikerne i de danske dagbladene var ikke så begeistret som Philip Rosenthal eller de danske kunstnerne. De etterlyste variasjon i Wiinblads uttrykk. Skrev at de holdt på å kveles i hans søte damer med de skjeve øynene og de mange krusedullene. At det hele ble litt for søtt og uskyldig. Wiinblad lyttet til kritikken. Men han tok den ikke til seg. Det hadde han fått det alt for travelt til.

Bjørn wiinblad ornaments , fugl i rede

1958 – 1967

Verdenskunstneren

Wiinblad inntar hele verden

I 1960 ble Bjørn Wiinblad utnevnt til kunstnerisk leder hos Rosenthal i Sør-Tyskland. Det var bare få år etter at han hadde møtt fabrikkens direktør Philip Rosenthal og konen hans Lavinia, som Wiinblad innledet et livslangt vennskap med. Med ansettelsen hos Rosenthal innledet han også en internasjonal karriere som var ganske uhørt blant danske kunstnere. I tillegg til å få ansvaret for den kunstneriske linjen hos Rosenthal, måtte Wiinblad også slå seg ned i nærheten av familien Rosenthal, og i løpet av få år fikk han både boliger i den sørtyske byen Selb og i Geneve i Sveits.

Men det var ikke bare det internasjonale engasjementet som var ganske usedvanlig. Wiinblad begynte også å tjene mye penger – så mye at han etter sigende fikk rundt 10 millioner kroner i kvartalet i royalties fra Rosenthal. Det betydde at han både kunne holde overdådige middager for vennene sine, invitere dem på lange operareiser og kjøpe alle de antikviteter, plater og bøker som han forelsket seg i. Og når Wiinblad handlet inn, handlet han inn stort, for han sørget alltid for å kjøpe flere utgaver av musikkplater og bøker, så han kunne ha de samme tingene i alle boligene sine. Og når han bestilte en dress, fikk han den laget i sju eksemplarer, så han kunne henge den samme dressen i alle boligene sine.

Wiinblad Og Philip Rosenthal 600X472px

Wiinblad og Philip Rosenthal © Bjørn Wiinblads Fond

Men Wiinblad kunne på ingen måte sove seg til kunstnerisk og økonomisk suksess. Han jobbet i vei på verkstedet i Hjortekær og hos Rosenthal i Sør-Tyskland. Han leverte tegninger til Nymølle, som blant annet førte til hans berømte 12 platter som følger årets gang for et nyforelsket par. Han dekorerte Rørvig Færgekro med de vakreste keramiske fliser, som fortsatt henger i de gamle fine lokalene. Han løste oppdrag for Hilton i London og mottok internasjonale designpriser og reiste rundt for å lage scenografier til store teaterforestillinger – blant annet for Det Kongelige Teater og Tivolis konsertsal. Wiinblad var kort sagt overalt. Også i Illums Bolighus på Strøget i København, som i 1961

gjenåpnet etter en større ombygning. For å feire at bolighuset sto skinnende nytt, inviterte Illums Bjørn Wiinblad til å stille ut keramikk, glass, porselen, pappmasjefigurer, skulpturer og møbler i alle etasjer. Utstillingen åpnet 10. oktober 1961, og i løpet av den første halvannen time kom 8000 mennesker for å oppleve Wiinblads kunst. På hjemmefronten skjedde det også ting i Wiinblads liv. I 1966 flyttet Wiinblad inn i et gammelt blått trehus i Lyngby. Her innredet han verksted og en svær bolig, som han de neste årene forvandlet til en orientalsk hule som ble fylt til randen med antikk kunst, nederlandsk keramikk, bøker, plater – og spesielt gjester.

Bjørn wiinblad ornaments , fugl i rede

1968 – 1977

Fra musikalsk servise

Fra musikalsk servise til fargestrålende gobeliner

Et av de vanskeligste servisene som Rosenthal har skapt, heter Tryllefløyten. Det ble utviklet på basis av Mozarts opera av Bjørn Wiinblad i 1969, og det var så vanskelig for fabrikkens teknikere å lage, at det tok dem flere år å bli ferdige. I bordene på tallerkenene og i lokkene på terriner og kanner la Wiinblad inn scener fra Mozarts opera, og på baksiden av hvert stykke porselen har han skrevet teksten til den enkelte scenen med sine store krøllete bokstaver.

Wiinblad kunne ikke få nok av klassisk musikk, og med serviset Tryllefløyten klarte han å kombinere sin begeistring for musikk med fint porselen, som også kunne fås i en versjon der deler av serviset var belagt med gull. Serviset var dyrt og eksklusivt, men det åpnet også nye dører for Wiinblad. I Iran blant annet, hvor en i 1971 skulle holde en kjempefest for å markere 2500 år siden grunnleggingen av det persiske riket. Shahens kone, Farah Diba, hadde sett Wiinblads Tryllefløyte-servise, og ba han om å designe et servise som kunne brukes til festen, som ble en av de mest overdådige fester på 1900-tallet. Gjester fra hele verden ble fløyet til Iran, der ble 50 tonn kaviar servert og hele herligheten menes å ha kostet 300 millioner kroner. Og midt i det hele sto Wiinblads servise, som de fineste gjester fikk lov til å spise av – blant andre danske dronning Ingrid og Frederik IX.

Wiinblad Og Tryllefoeljten

Wiinblad var nok oppvokst i en politisk familie, men han interesserte seg ikke en døyt for politikk. Og derfor kom det overraskende på han da han ble kritisert i danske medier for å arbeide sammen med det iranske regimet. «Har en et kongedømme, skal det da også feires», sa han litt naivt til Ekstra Bladet da avisen spurte han om han hadde hatt betenkeligheter med å jobbe sammen med et styre som var kjent for sin brutale undertrykkelse av den iranske befolkningen.

Wiinblad ristet kritikken av seg og gikk i gang med et stort gobelinprosjekt i Portugal. Store gobeliner med motiver fra Tusen og en natt fikk han vevd på et verksted i Porto etter bestilling fra et utstillingssted i Dallas, USA. I 1973 var gobelinene ferdige, og både den amerikanske pressen og utstillingsstedet Dallas Apparel Mart var svært begeistret og kalte Wiinblad for «vår tids H.C. Andersen». Wiinblad hadde ikke tid til å hvile på laurbærene, men kastet seg over nye oppgaver: Bokser for supermarkedkjeden Irma, teateroppdrag, plakater og bøker. Og ikke minst innredningen av Bjørn Wiinblads hus i Ny Østergade i København. Som salgs- og utstillingssted utviklet det seg til å bli et valfartssted for Wiinblad-fans i mange år fremover.

Bjørn wiinblad ornaments , fugl i rede

Wiinblad Og Selskaberne

1978 – 1987

Selskapsløven Wiinblad

Gjestfrihet uten grenser

På slutten av 70-tallet oppholdt Wiinblad seg så mye i utlandet at han hadde fått status som utlandsdanske. Han hadde flere boliger i Sør-Europa og reiste ofte til USA, hvor han var engasjert i et vell av oppdrag. Men når han kom til Danmark, skulle det være fest. I god tid sørget han for å invitere åtte, ti – maksimalt tolv personer til Det Blå Hus i Lyngby, der middagsselskapene alltid fulgte en bestemt mal. Gjestene var danske og utenlandske forfattere, skuespillere, ballettdansere og kunstnere. Diplomater, politikere og nære venner. Den amerikanske forfatteren Erica Jong, den amerikansk-østerrikske bodybuilderen Arnold Schwarzenegger og den amerikanske entertaineren Liza Minelli var blant gjestene sammen med kjente dansker som Susse Wold, Preben Kaas, Lisbet Dahl og et vell av andre, som Wiinblad inviterte fordi han tenkte at de kunne være interessante å møte.

I den fine spisestuen i Det Blå Hus ble det dekket på med Wiinblads eget servise, håndmalte bordkort og levende lys. Gjestene fikk som regel en bakt potet som var uthulet og fylt med suppe, som det var lagt en stor skje med kaviar i. Deretter litt kjøtt og til slutt en søt dessert. Så fikk Wiinblad gjestene sine med ovenpå i den huleaktige stuen, hvor han disket opp med klassisk musikk, drinker og gode historier. Når klokken nærmet seg midnatt, lå det i kortene at gjestene skulle forlate huset, for nå skulle Wiinblad i gang med å arbeide igjen.

 

Wiinblads gjestfrihet kjente ingen grenser. Utover hans berømte middager, lot han venner og bekjente bo i alle boligene hans når han ikke selv skulle bruke dem. Han overøste sine mange gudbarn med fine gaver, og kjente han noen som hadde økonomiske problemer, hjalp han dem så mye han kunne.

Wiinblad fikk aldri sin egen familie, for han ble aldri gift. Men gudbarna og de mange vennene hans kom til å utgjøre en form for familie, og det var stort sett ingen grenser for hva han ville gjøre for å hjelpe dem. Wiinblad var virkelig vennenes venn. Men også et arbeidsjern. Han sov kun få timer hver natt, suste rundt i Europa i sine smarte biler og arbeidet på et vell av oppdrag samtidig. Lamper, puslespill, sengetøy, tekstiler, plakater, frimerker, julemerker, kobberskulpturer og store innredningsoppdrag på internasjonale hoteller og luksuriøse cruiseskip.

Wiinblad var en travel mann, men i 1984 var han ikke mer travel enn at han hadde tid til å dra til USA, hvor han ble utnevnt til Årets mann av den dansk-amerikanske foreningen.

Bjørn wiinblad ornaments , fugl i rede

1988 – 1997

Hotel d’Angleterre

Da Wiinblad inntok Hotel d’Angleterre

På slutten av 80-tallet ble det sakte lengre mellom oppdragene som Bjørn Wiinblad ble tilbudt. Men det betydde ikke at han kjedet seg, for etter Wiinblads mening var det fortsatt massevis av ting han kunne kaste seg over. I 1988 skapte han en av sine mest vellykkede plakater, som fikk internasjonal berømmelse. Anledningen var de paralympiske lekene i Seoul i 1988, hvor Wiinblad lot de olympiske ringene utgjøre hjulene på en rullestol. Som en eldre herre begynte Wiinblad å lage stadig flere plakater, som han ofte laget kostnadsfritt for veldedige foreninger og interesseorganisasjoner. Lu-kjeks, FN og Landsforeningen til Bekæmpelse af Øjensygdomme er noen av dem som Wiinblad leverte plakater til. Det at han både kunne arbeide på internasjonalt nivå for FN og for en dansk pasientforening viser noe om bredden i Wiinblads engasjement. Men det ble også tid til å skape forteppet til det nye Marquis Theatre i New York, innrede Mozart-restauranten Amadedus i Dallas og lansere et nytt servise, Asimetria, hos Rosenthal.

Wiinblad Og Hotel D’Angleterre

Danmarks mest eksklusive hotell, d’Angleterre i København, besluttet på begynnelsen av 90-tallet å la Wiinblad stå for nyinnredningen av restauranten ut mot Kongens Nytorv. Det betydde massevis av flisborder, store porselensfigurer, svære lysekroner og enorme veggutsmykninger med Wiinblads kjente motiver – den lille jenten med spiss nese og mandelformede øyne, blomster og kruseduller, som alt sammen ble holdt i blå og hvite toner. Restauranten åpnet i 1994 og ble raskt en snakkis. Alle skulle innom og se restauranten, og Wiinblad holdt på å sprekke av stolthet.

Han holdt nok på å gjøre det samme – sprekke av stolthet – da utstillingsstedet Sophienholm i Lyngby mot slutten av 1998 viet alle salene sine til Wiinblads verker. Anledningen var 80-årsdagen hans, og Wiinblad var selv travelt opptatt med å få utstillingen opp og gå. Utstillingen, som viste utviklingen hans fra de tidlige tegningene via illustrasjoner og plakater til multikunst og malte, keramiske og scenografiske arbeider, ble den siste store utstillingen av arbeidene hans i Wiinblads levetid.

Bjørn wiinblad ornaments , fugl i rede

1998 – 2007

Den siste festen

De siste årene

Selv om Bjørn Wiinblad var i ferd med å bli en gammel mann, tok han fortsatt imot oppdrag. I 2000 tegnet han Tivolis første juleplakat, og når han ikke satt og jobbet på verkstedet sitt til langt på natt, holdt han store middagsselskaper og dro på operareiser. Etter å ha hatt flere boliger, besluttet han i 1998 at han kun ville beholde to. En i Lausanne i Sveits og Det Blå Hus i Lyngby.

Wiinblad hadde en helt spesiell evne til å se lyst på livet og ifølge hans gamle venner, orket han ikke å snakke om sykdom og død. Ja, han trakk seg faktisk tilbake fra vennene sine når de ble alvorlig syke, for han kunne av en eller annen grunn ikke håndtere problemene deres. På samme måte trakk han seg også sakte tilbake fra de nærmeste vennene sine da helsen hans begynte å skrante. Når han hadde det som verst, ville han ikke se dem, men fordi han hadde vært slik en god venn for så mange, fikk han ikke lov til å sitte helt alene.

En av dem var Lavinia Rosenthal, som hadde kjent Wiinblad siden de møttes første gang på slutten av 50-tallet. De hadde både reist sammen og jobbet sammen gjennom nesten 50 år, og kort før Wiinblad døde i 2006 bestemte hun seg for å avlegge ham et siste besøk. «Jeg har aldri hatt en venn som ham», har hun fortalt, og hun rakk heldigvis å ta ordentlig farvel før Wiinblad døde den 8. juni 2006.

Wiinblad elsket fest og glede. Derfor ble begravelsen hans holdt i samme ånd med massevis av champagne, kanapeer og musikk til de flere hundre menneskene som møtte opp. Den siste festen hadde en trist anledning, men hadde Wiinblad vært klar over at så mange mennesker møtte opp for å feire hans gode og lange liv, hadde han uten tvil frydet seg.

Bjørn wiinblad ornaments , fugl i rede

2008-2018

Tiden etter Bjørn Wiinblad

Designarven

Med Bjørn Wiinblads død mistet Danmark en av sine aller største og mest flittige kunstnere. Men Wiinblad etterlot seg heldigvis en enorm arv av tegninger, plakater, teaterprosjekter, keramikk, porselen, bronsearbeider og bøker. For ikke å snakke om Det Blå Hus i Lyngby, som oser lang vei av Wiinblads energiske og humoristiske livssyn fra innerst til ytterst. Gjennom en årrekke har huset vært åpent for offentligheten, og er en heldig kan en bli vist rundt av Wiinblads gamle privatsjåfør og gode hjelper, René Schultz, som har bodd i et anneks til Det Blå Hus siden 70-tallet. Sammen med sin kone Eva passer René Schultz på alle historiene om Wiinblad, og sørger for at de gamle husene blir vedlikeholdt. De får ny maling, får lappet hullene i taket og skiftet de slitte teppene når det trengs.

Å besøke Wiinblads hus i Lyngby er som å gå inn i Aladdins hule. Her er ikke mye dansk minimalisme, men derimot et hav av antikke møbler, polstrede sofaer, hauger av bøker og vidunderlig kunst. En kan merke at her har bodd en mann som elsket livet og som nøt å dele hjemmet sitt med venner og familie. En føler seg velkommen i Det Blå Hus, og en må ta seg selv i å tenke misunnelig på de mange menneskene som rakk å oppleve Wiinblad som glad vert i et av hans fine selskaper.

Takket være Rosendahl Design Group er det igjen kommet liv i Wiinblads designunivers. Under navnet Bjørn Wiinblad Denmark har Rosendahl kjøpt rettighetene til Bjørn Wiinblads produkter, og i løpet av de siste årene har det kommet en jevn strøm av skåler, kopper, lysestaker og brett, som alle er dekorert med Wiinblads fantastiske figurer.

Da Wiinblad døde i 2006, var interessen for hans ting på et lavpunkt, men i dag er det som om vi igjen har oppdaget universet hans. Da Arken i 2015 stilte ut hans keramikk, teaterkostymer, plakater og store gobeliner, strømmet flere tusen mennesker til kunstmuseet i Ishøj. For etter at vi i en periode følte oss helt overstrømmet med Wiinblads mange ting, innser vi sakte at noe av keramikken hans er helt fantastisk.

Keramikken hans med de fine trykkene, de smilende jentene, plakatene som en aldri blir ferdig med å utforske, og ikke minst lysestakene, glassene og skålene hans. Det hele er gjennomsyret av en livsglede og energi som er helt unik innen dansk – og internasjonal – kunst og formgivning.

Det er derfor vi feirer Bjørn Wiinblad her i 2018. 100 år etter at han ble født.

Wiinblad 600X800px

Finn forhandler

Flere butikker i Norge forhandler produktene våre. Finn en i nærheten av deg.

Wiinblad er tilbage

Wiinblad er genopstået som brand i en nyfortolkning, som hylder Wiinblad's autentiske univers. Se hele den nye kollektion - som bejler til både nostalgiske samlere og nye generationer.

Vi bruger cookies